Foreløpig har vi ikke hatt smitteutbrudd på Stovnerskogen, bare en del av en avdeling under smitteregime pga. en ansatt med påvist smitte, men ingen beboere ble syke. HURRA!
Påsken på Stovnerskogen er overstått på en ny måte, men alle skryter av at de ansatte har dekket pene bord og at det har vært mye god mat. Sykehjemmet fikk vakre tulipanbuketter, påskegodteri og vin fra Anders Sveaas' Almennyttige Fond og det skapte glede i dagene.
Ellers går livet sin gang, mye er det samme, mye er helt annerledes. For beboerne er det jo to store inngrep som gjør alt tyngre og vanskeligere. Først og fremst det at pårørende ikke får komme og i tillegg at mange hyggelige fellessamlinger er borte.
Savnet av besøk fra de nærmeste er påtrengende for mange, heldige er de som kan snakke i telefonen. Sykehjemmene har nå skaffet en Ipad til hver avdeling for å gjøre det mulig for pårørende og beboer å «treffes» på face-time, og vi håper etter hvert at mange kan få hjelp til å bruke det og ha glede av det.
Det at alle hyggelige fellesarrangementer er avlyst er veldig merkbart. Konserter, bingo, andakt og hyggetreff skaper vanligvis kjærkomne forandringer og gir nye impulser i hverdagen. Mange er også glad i å komme seg ut og nå lokker vårsola mer dag for dag og savner å gå ut når de vil.
Alle de som ikke er pleiere også knyttet til hver avdeling, og bidrar der med å fylle dagene og skape liv og opplevelser. De som er mest glad i å gå ut får tilbud om dette i følge med en. Ellers er det trim i små grupper, sangstunder og små andakter med bare noen til stede.
Det trofaste personalet (og mange nye) er på plass og gjør en kjempejobb under mer krevende forhold. De vet jo at det å være på jobb med så mye og nær kontakt med mange mennesker er mer risikabelt enn å jobbe skjermet på et hjemmekontor. Iblant hører jeg bekymringene, ja redselen, komme til overflaten. Ledere og medarbeidere prøver å legge til rette så godt som mulig. Samtidig er det å være på arbeidsplassen, treffe kolleger, gjøre en jobb og vite at man er del av samfunnets livsnødvendige funksjoner en god ting i disse dager.
Mitt arbeid som prest er også veldig annerledes, bortsett fra samtalene, mest fordi vi ikke kan samles til gudstjeneste og andakt. Det er vel hjertet i det jeg vanligvis gjør. Der kjenner vi gleden ved fellesskapet mellom oss og med Gud, der får vi sunget de kjente kjære salmene og sangene og bedt Fadervår og ikke minst sendt hverandre videre med Herrens velsignelse lysende over oss.
Nå samles vi i små grupper rundt på avdelingene til miniandakter og sangstunder. Det er viktigere enn noensinne å tenne lys for hverandre og holde håpet levende. Jeg har sendt ut små brev/hilsner som er blitt delt ut på avdelingene til dem som pleier å komme på andakt eller ha kontakt med meg. Det har vært svært kjærkomment hos mange.
Jeg fikk hjelp til å spille inn en påskeandakt i kapellet og den kan nå vises på TV på de avdelingene der jeg ikke er, og på Langerud. Det var gøy og spennende og kanskje blir det mer.
Denne lille stemorsblomsten fant jeg i solveggen ved sykehjemmet og den har skapt mye glede og mange assosiasjoner, til mødre som var så glad i stemor, til egne hager og til blåveis og da passer det jo alltid å synge blåveispiken.
Sånn ser det ut når presten nå er kledd i sykehustøy og holder gudstjeneste på avd. 2 b.
Beboerne sitter i stor ring rundt med god avstand, og vi synger etter beste evne med den stemmen vi har. Iblant er vi ganske flerstemt, men gleden er på plass.
Vi er glade for at det er mange som tenker på oss og ber for oss og gleder oss til å se dere igjen, både på gudstjenester og besøk!